Enklere liv på Gartnersletta

Derfor falt valget på Gartnersletta. To par om det å selge eneboligen før det ble et ork.

Hva er egentlig riktig tidspunkt for å selge huset du har bodd i hele voksenlivet?

Vi spurte Ingeborg og Harald Dragland, som flyttet fra Ladehammerveien, og Elin og Ola Tilseth, som kom fra Byåsen.

De svarte forskjellig, men konkluderte likt – og endte opp som naboer.

16 trappetrinn avgjorde saken

Huset i Ladehammerveien lå langt nede i terrenget, med utsikt mot Munkholmen og Fosenalpene. Fra garasjen gikk det 16 trappetrinn i skifer ned til inngangsdøra, og hver vinter skulle de måkes. Da Harald passerte 70, var det trappene som avgjorde.

– Da skjønte jeg at her må vi bare selge og flytte, sier han.

Men kona Ingeborg kjente seg ikke klar ennå. Hun elsket å holde på i den store, fine hagen.

– Jeg var ikke moden for å tenke på noe flytting, sier hun.

Det som fikk henne til å snu, var tanken på å bli sittende alene i huset en dag. Alt det styret det ville bli. Nei, de måtte flytte før de ble så gamle at de ikke orket. Etter å ha sett på flere prosjekter uten å bli imponert over planløsningene, falt de for Gartnersletta.

– Vi dør ikke samme dagen

Litt skrått, på andre siden av tunet, bor Elin og Ola. De kom flyttende fra Byåsen, etter 40 år i huset der barna vokste opp. Og de var enige fra dag én. De så en annonse i avisa, dro på visning på en søndag og reserverte leiligheten samme dag. De sto først i køen og fikk kapret den de ville ha med kun ett minutts margin.

Det de er mest glade for i ettertid, er at de gjorde det mens begge var oppegående.

– Vi dør ikke samme dagen, erkjenner Elin.

– Vi kjenner mange på vår alder som sitter igjen i et stort hus. Da blir det et mye større tiltak å tømme og flytte.

En prosess for barna også

For Ingeborg og Harald var døtrene kanskje den såreste delen. Tre døtre hadde vokst opp i huset, og ingen av dem har bosatt seg i Trondheim. De hadde nok sterkere bånd til huset enn foreldrene.

– Det var ganske sterkt for dem. Men de skjønte at det var det eneste riktige for oss, sier Ingeborg.

Barna til Elin og Ola, derimot, var lettet. De ser stadig tydeligere at det var riktig.

– De slapp jo å tømme huset etter oss, konstaterer Elin.

Selve flytte- og tømmeprosessen gikk lettere enn begge parene hadde forventet. Trikset var å begynne tidlig. Og den tiden hadde de, mens byggingen foregikk. Mye ble lagt ut på Finn.no, mens noe fikk bli med på lasset.

Hagesyssel for den som vil

At de kom så tidlig inn, ga også Ingeborg og Harald en mulighet de færreste får, og de valgte å hoppe på: de fikk snakke med Skanska, og endte med å kjøpe to leiligheter og slå dem sammen. Men det som var avgjørende for Ingeborg, var drivhuset og drivbenkene rett utenfor. Hun flyttet ikke bare fra en hage, men også til.

– Det var derfor jeg ville hit, for å fortsette med hage. Her kan jeg gå ut hver dag og være der en time eller tre. Jeg kan luke bedet hvis jeg vil. Og hvis jeg ikke vil, kan jeg bare slappe av, for da kommer det en gartner som gjør det, forklarer hun.

Møtes gjennom Heime-appen

Hageinteressen fikk også Ingeborg til å starte gruppa «Grønne fingre». Gjennom Heime-appen kan beboerne nemlig kommunisere og opprette kaffetreff, arrangementer og grupper for ulike interesser, som vinsmaking, spesielle fotballkamper og turgåing. Så nå er de en gjeng hageentusiaster som møtes for blant annet å stelle og pynte drivhuset til jul og påske. Og drivhuset kan de også reservere til bursdager og andre private sammenkomster.

Mens Ingeborg liker å få jord under neglene, er Elin glad for at hun slipper. At hun bare kan nyte en vakker hage andre steller.

– Det var jo litt derfor vi flyttet, sier hun.

Ny turrute hver dag

En helt vanlig hverdag hos Ingeborg og Harald begynner gjerne med trening. Så lunsj, litt husarbeid og ut i hagen. Turene starter på Ladestien, men fordi de kan gå inn fra så mange kanter, blir ruta ny hver dag: om Korsvika, Djupvika eller Ringvebukta.

Ringve botaniske hage bruker de også mye.

– Der går det an å sette seg på en benk om beina en dag ikke vil mer, smiler Ingeborg.

Elin og Ola går også mye, og ofte langt. Til Lilleby, eller helt til sentrum og tilbake, tre kvarter hver vei. De liker å følge med på skrittene. Og når det er konsert på Lade, rusler de dit.

Bilen står for det meste i kjelleren for dem begge.

– Vi bruker den mest til hytta, sier Harald, mens Ola trenger den først og fremst når han skal spille golf.

Et sosialt sted å bo

Ingen av parene savner huset de flyttet fra. De trives for godt med stedet og naboene til det.

Mens Ingeborg og Harald tidligere – nedenfor de 16 trappetrinnene – ikke hadde noen føling med hva som skjedde på gata eller hos naboen, er det noe helt annet her.

– Hun er jo så sosial. Her får hun nye venner hver dag, sier Harald om kona.

Og det er ikke bare pensjonistpar de har blitt kjent med. Mange av naboene er i 30-årene, og det har vært flere babyer i oppgangen allerede. Det setter de begge pris på.

– Før kunne vi være hjemme en hel helg uten å se eller snakke med noen. Her er det bare å åpne døra, så er det noen som prater til deg, ler Ingeborg.

Ta beslutningen mens dere er to

På spørsmålet om de har noen råd til andre i samme situasjon, som tenker på å flytte, svarer Elin og Ola det samme som de har sagt hele veien:

– Ta beslutningen mens dere er to, og mens dere orker.